Hemmeligheten med å ha det moro på en kjedelig reise

Jeg bruker mange av årets uker på flyplasser, og ofte tilbringer jeg timer sammen med noen av verdens mest kjedelige mennesker.

De snakker om uinteressante ting så høyt at man skulle tro de har høytalere i strupen, og er helt uanfektet av at de bare i kraft av sin personlighet er giftig miljøforurensning.

Til tross for dette koser jeg meg på flyplasser og er glad hver gang flyet mitt er forsinket. For meg er en flyplass hva et fesjå er for en bonde. Det er så mye fantastisk å beskue.

Mennesket i alle sine merkverdige fasetter er bedre underholdning enn noe du kan få kjøpt fra Hollywood. De kommer i alle slags farger, former og lukter.

Menneskene har flere variasjoner enn strekkoder; høye, lave, hissige, apatiske, stille, stygge og vakre. Avartene er uendelige.

Om du bruker ventetiden på en flyplass til å studere dine medmennesker, vil du aldri kjede deg.

Bare det å gå gjennom sikkerhetskontrollen er som å være på tivoli. På Flesland i Bergen så jeg ei dame som satt og gjennomlyste håndbagasjer. Hun hadde et blikk som fikk Titten-Tei til å virke oppvakt.

Hun hadde gjort like mye nytte om hun hadde sjekket bagasjen til en annen flyplass.

For noen uker siden satt jeg på flyplassen i Madrid og studerte en mann som spiste en kjøttrett med mye saus. Det rant fra gaffelen hver gang han tok en bit, og selvsagt, snart sølte han masse saus nedover slipset.

Uten så mye som å nøle, eller å kikke etter en serviett, tok han rundstykket han holdt i hånda og tørket opp sausen fra slipset. Deretter puttet han det i munn og smattet alt i seg. Mr. Bean kunne ikke gjort det morsommere.

Jeg veit det er stygt å le av feite folk, men enkelte må ha speil hjemme som ljuger dem midt opp i trynet. Hvordan kan du ellers forklare dette?

Jeg så en ung kvinne som var minst 50 kilo overvektig. Likevel var hun iført en kjole som var så trang at det var umulig å avgjøre om det var kroppen som var i ferd med å komme ut av kjolen, eller om det er kjolen som holdt på å forsvinne inn i kroppen.

En gang satt jeg ved samme bord som et eldre, spansk ektepar. De vurderte meg antakeligvis som en tåpelig turist, og ante ikke at jeg forstår spansk.

Mens de sitter og spiser, åpner mannen munnen og slipper ut en høy, lang, rallende rap. Uten å heve på et øyenbryn sier kona: ”Uansett hva du har smurt med, så funker det ikke!” Mulig det er en gammel spansk replikk, men jeg hadde ikke hørt den før.

På mange flyplasser er det plassert seter langs vinduene slik at du kan sitte og se på at flyene parkerer. Der kan du sitte og beundre tøffingene som ved hjelp av to bordtennisracketer dirigerer flyene frem til gaten, og så kan du bruke tiden til å finne på setninger du tror kapteinen og co-piloten sier til hverandre mens de sitter og studerer viftingen:

”Takk skal du ha, Professor! Vi har klart å seile balja inn fra Bangkok, men hva skulle vi gjort om ikke du kunne hjelpe oss helt fram de siste femti meterne? For Guds skyld ikke rot bort den ene av racketene! Vi kan bli kjørende rundt i ring på rullebanen i dagevis.”

Inne på fly koser jeg meg med alle de forvirra personene som ikke har skjønt at de bare skal ha med seg én håndbagasje inn på flyet. De er såre fornøyd og forstår ikke at de er menneskelig kolesterol som blokkerer passasjerflyten i midtgangen.

Det er gøy at noen tror at de kan ta med et kjøleskap inn på flyet bare fordi de har tapet fast et håndtak på toppen. Jeg elsker sånne tullinger, og håper bare på at det en dag tilter for en flyvertinne, slik at hun tar serveringstralla og kjører dem på trynet ut av bakdøra.

Det er også mye morsomt du kan tenke på mens du sitter på et fly. Blant annet kan du lage en mental liste over hvilke passasjerer du synes fortjener å bli sugd ut gjennom vinduene om flyet skulle komme inn i en grusom storm.

Det gjør jeg ofte!