En rapport om åtte voldelige nazihøner og en ulv

Etter åtte måneder med personlig erfaring kan jeg nå si at en ulvs omgang med andre dyr og mennesker bare er barnematen sammenliknet med høner.

Hitler og Stalin var aldri så brutale og hjerteløse som hva en gjeng med høner kan være. Passende ord for å beskrive ei høne er egoist, rasist, nazist, barnemishandler, kannibal, mobber og morder.

Dette forteller selvsagt noe viktig om høner: De fortjener å bli spist! Det er ikke uten grunn at de står inntil hverandre i bittesmå bur.

Da vi kjøpte våre første fire kyllinger ble jeg sjokkert over at bonden kom ut av låven bærende på fuglene opp ned, hengende etter klørne. Min første tanke var: DYREMISHANDLING.

Jeg hadde ingen formening om at grunnen til at høner alltid blir behandlet dårlig, er at det er berettiget.

Begrepet mobbing oppstod for førti år siden, mens uttrykket hakkekylling – som betyr omtrent det samme som mobbing – er mer enn ti millioner år gammelt. Det er fordi høner alltid har terrorisert de som er mindre og svakere enn dem.

Heldigvis er høner små.

Hvis høner hadde vært på størrelse med ulv, så kan jeg garantere deg at det ikke hadde levd mennesker eller andre dyr på kloden.

Vel, det ville kanskje eksistert noen få flodhester og elefanter, men ingenting mindre kunne overlevd en flokk store, sultne høner.

Det høres sikkert brutalt ut, men jeg snakker av erfaring. Her er min historie:

Før vi anskaffet oss høner, bygget vi en flott hønsegård. Vi la alt til rette for at fuglene skulle trives. De fikk eget hus til å bo i om natta, rugekasser til å legge egg i, og ikke minst, en 30 kvadratmeter inngjerdet luftegård.

Det eneste som manglet for å oppnå vanlig norsk hotellstandard var gratis wifi og brusautomat ved inngangen.

De fire første brune kyllingene oppførte seg fint, og etter noen måneder begynte de å legge egg. Bare én gang stusset jeg på oppførselen deres. Katta fanget en mus, men fordi jeg forstyrret den, klarte musa å rømme.

Den smatt innunder gjerdet til hønsegården, sikker på at den hadde unnsluppet med livet i behold. Så feil går det an å ta.

Musa pustet lettet ut og kikket seg omkring. Stillheten var urovekkende. Det eneste som manglet var skummel musikk og en ondskapsfull latter fra katta. Musa hadde løpt rett inn i djevelens forgård.

I løpet av sekunder var den omringet av fire onde høner. Det var som å rømme fra én sint Hells Angels-type og rett inn i et nazireir. Før jeg rakk å blunke var musa hakket opp, revet i filler og fortært.

Proffe slaktere kunne ikke gjort det raskere og mer effektivt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Bortsett fra at det manglet et par helikoptre, noen Scud-raketter og skuddsalver fra maskingevær, var det som å overvære et nyhetsinnslag fra Midt-Østen på CNN.

Ellers var det trivelig med høner, helt til vi bestemte oss for å få to brune kyllinger til. Fra bonden som solgte oss kyllingene fikk vi høre: ”Når du skal introdusere nye kyllinger inn i en flokk, så må du gjøre det om natta når de gamle hønene sover.

På den måten, når hønene våkner, vil de tro at kyllingene er født i løpet av natta og akseptere dem.”

Dette forteller en annen viktig ting om høner: De er ikke veldig smarte!

Og de er heller ikke veldig hyggelige. De små kyllingene ble regelrett sparket ut av hønsehuset og jaget vekk fra maten.

Først etter flere måneder med fornedring, juling, hakking og mobbing, fikk de til slutt lov til å sove inne i huset. Selv etter å ha blitt voksne høner ble de to kyllingene aldri akseptert.

Ikke før… (MUSIKK FRA HAISOMMER, TAKK) … to nye kyllinger ble introdusert. En nabo hadde fått to kyllinger han ikke kunne ha, og siden vi hadde så stor hønsegård med så få høner, kom han til oss med dem.

Vi tok dem fordi vi trodde, som de fleste andre, at ei høne er ei høne. Men disse var annerledes,… de var SORTE.

To sorte kyllinger blant seks brune høner. De seks sistnevnte kunne ikke gjort oss mer oppmerksomme på hva de syntes om nykommerne om de hadde spradet rundt i hønsegården iført hvite laken, spisse hatter og med brennende kors.

Og hvem var de verste mobberne? Du vet det selvsagt; det var de to som hadde blitt mobbet tidligere. De sorte kyllingene fikk ikke engang lov til å komme i nærheten av hønsehuset og om natta satt det plutselig ei sur, gammel vakthøne i døra.

De to små ble henvist til å sove ute og bare spise det som eventuelt var igjen av mat etter at de andre hadde lagt seg.

Rang er veldig viktig for høner, og de seks gamle hønene lot til slutt de to nye sorte få komme inn i huset mot at de oppførte seg underdanige, respektfulle og takknemlige.

Nei, alvorlig talt, du trodde ikke på det? Sånt skjer ikke i virkelige-verden. Så fort de to sorte vokste opp, ble de terroristhøner. Den ene begynte å snike seg inn i huset til rugekassene på dagtid og hakke i stykker og spise eggene som de andre hønene nettopp hadde lagt.

Den andre valgte en enda mer bisarr form for å ta hevn. Den begynte å fly. Ikke rundt i hønsegården, men ut av den. Den valgte seg et liv i frihet. Under et tre i nærheten bygget den et rede og startet å legge en haug med egg.

Hver dag returnerte den til hønsegården for å spise og drikke, og det var ikke lenger snakk om å snike seg inn. Elvis hadde ikke en mer spektakulær intro enn denne sorte høna.

Den fløy opp på taket og annonserte med en skingrende galing at den var tilbake for å robbe maten. Det endte alltid med skrik, skrål og slåsskamp.

Etter å ha vært vitne til frittgående høner i noen år, har jeg kommet til den konklusjonen at det faktisk finnes skapninger som er verre enn mennesker.

Det er som alle vet, ulv. Ikke noe kreatur er mer skremmende for mennesker enn ulv, bortsett fra kanskje en hårete åttebeint peruansk Cusco-edderkopp på femten kilo. Heldigvis eksisterer de ikke lenger. De ble utryddet etter at det siste eksemplaret forvillet seg inn i en hønsegård i Lima for et par uker siden.

Så ulv er blant de dyrene som skremmer mennesker mest. Da vi fikk en liten ulvunge i huset merket vi fort hvor redde naboer og andre bekjente ble. Håndverkere turte ikke å komme ut av bilen, til tross for at ulven var seks uker gammel og var mindre enn ei håndveske.

Folk har sett for mye film hvor ulv blir fremstilt som onde vesener som dreper alt som kommer i deres vei.

For å gjøre ulvungen vant med hønene, hendte det at vi slapp hønene ut av hønsegården.

Ulven var nysgjerrig, men ikke noe mer. Hønene syntes også det var moro å komme ut, og for å vise sin takknemlighet løp de rett opp på terrassen og dreit i sofaen.

Etter at ulven nådde voksen størrelse har den ikke vært sammen med hønene. Dyra ser hverandre hver dag, selvsagt, men holder til på hver sin side av et gjerde. Ulven har aldri vist tendenser til å angripe hønene, så vi trodde de var trygge, selv om vi ikke var hjemme, og med ulven gående løs på tomta.

Riktignok er ulven en type prærieulv som etter sigende kan hoppe over gjerder på to og en halv meter, men den har aldri vist tegn til å like høydehopp.

Da vi for ikke lenge siden skulle i et selskap i nabolaget, nølte vi ikke med å la ulven være løs utenfor hønsegården.

Dette er en telefon jeg aldri hadde drømt om å motta i mitt liv, men midt under middagen ringer naboen og skriker: ”Den gale ulven din er i hønsegården. Udyret løper rundt med høner i munnen. Den dreper alle hønene dine!”

Som du sikkert har skjønt, er jeg ikke veldig begeistret for høner, så jeg spiste videre mens dama mi kastet seg i bilen.

Hun raste hjem, og det første som møtte henne innenfor porten var ei kliss våt høne som sjanglet rundt i ørska. Ulven var også ute av hønsegården – sammen med resten av hønene. Ingen av dem var skadet, bare forvirret og veldig våte, fulle av spytt.

Vi vet selvsagt ikke akkurat hva som skjedde, men antakeligvis må ulven ha syntes at det var lenge siden hønene hadde fått vært ute av hønsegården og hjulpet dem over gjerdet.

Som jeg sa til å begynne med, så tror jeg vi skal være glade for at høner IKKE er tre ganger så store. Hadde de vært det, ville nok situasjonen vært annerledes.

Da ville vi kommet hjem og funnet høner i ulveskinnspels.