Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 10

Sikkert som banken

Don Pablo var urolig. Han forsøkte å ikke skjelve på hendene da han løftet  den flate spesialkofferten opp på det solide trebordet. Mennene rundt ham var alle tause.

Det var sjelden han følte seg så liten og forsvarsløs, til tross for at det var hans avgjørelse alle ventet på. Han skottet seg rundt, før han åpnet kofferten og dro ut et storslagent maleri. Forsiktig la han kunstverket oppe på kofferten.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Ingen sa noen. Don Pablo var glad for at han ikke var alene. Det var umulig å lese ansiktene til mennene på den andre siden av bordet, men ingen av dem virket imøtekommende.

Don Pablos trøstet seg med at partneren var politimann og hadde et eget håndlag med kriminelle. Han hadde en egen måte å vise dem respekt på, en væremåte som gjorde dem trygge og fikk dem til å vise respekt tilbake.

Det var ikke første gangen de to handlet med folk som bare ville møtes på nøytral grunn, kun representert av anonyme stråmenn.

Interessen hadde begynt i det små, men besettelsen etter å stadig eie og omsette uvurderlig kunst, hadde raskt brakt dem i kontakt med kriminelle bander fra mange land. Penger betydde ikke noe lenger.

Han lot seg ikke imponere av ting som kan kjøpes i butikk eller på et åpent marked, varer hvem som helst kan få tilgang til, om de bare de har penger nok.

Det var mange år siden han hadde begynt å kjøpe sjelden og kostbar kunst, og han ble fremdeles opphisset av å tenke på hvor mange fantastiske, kjente malerier som var i hans eie. Problemet var at miljøet hadde forandret seg radikalt i løpet av det siste tiåret.

Det som tidligere hadde vært uhederlige, men sjarmerende kunsthandlere, var nå blitt byttet ut med knallharde forretningsmenn som ikke etterlot noen tvil om hva som vil skje dersom man ikke gjør opp for seg.

Don Pablo visste ikke hvem av de tre dresskledde mennene som var lederen, derfor henvendte han seg til tolken i stedet.

”Jeg leverer tilbake dette,” sa han, ”men de tre andre vil jeg gjerne kjøpe… om de er ekte.”

Han ventet til tolken hadde oversatt, før han fortsatte: ”

Eksperten fra Museu Picasso de Barcelona kommer hit søndag. Så fort maleriene er verifisert, er handelen i orden.”

Mennene lyttet til tolken, før den minste av dem svarte noe uforstårlig. Tolken lyttet og nikket. Han sa:

”Ryktet deres er godt. Derfor er vi villig til å vente, men som alle vet, slike bilder forsvinner bare ikke.”

Don Pablo la en hånd på armen til tolken.

”Fortell dem,” sa han, ” at jeg forstår det. Huset mitt er sikret mot alt - både brann og tjuveri. Det finnes ikke noe tryggere sted!”

Ingen hemmeligheter

Det gjallet i høy og grov mannslatter inne fra Bar Lopez. Brå, skrikende latter. Slik du bare hører når det står flasker med brennevin på bordet, og folk ler hysterisk uten at noen har vært i nærheten av å si noe morsomt.

Baren lå i enden av hovedgaten i Ingenio. Gaten var lang, smal og enveiskjørt. Trafikken beveget seg langsomt gjennom den snirklede gjennomfartsåren. Bilene var dekket av et fint lag med rødt støv.

Rester av sand som var blitt blåst til Gran Canaria etter en sandstorm i Sahara. Støvet lå som en hinne på himmelen og hadde det ikke vært for heten, ville man trodd den uskarpe sikten var forårsaket av tåke.

Varmen slo opp fra den glohete asfalten og sirkulerte sammen med støvet mellom de lave murhusene. De få menneskene som var ute til fots, hastet avsted på jakt etter et rom med aircondition.

Marisol returnerte til bilen hun hadde parkert bare et minutt tidligere. Hun hadde forlatt lille Elena i baksetet på bilen for å titte inn på Bar Lopez. Hun mislikte sterkt å forlate Elena i bilen, men hun hadde åpnet alle fire vinduene og sørget for lufting.

Elena satt trygt fastspent i et barnesete. Den lille jenta var akkurat fylt tre år, men hun var ennå ikke stor nok til å klare å komme løs fra barnesetet uten hjelp.

Marisol skulle bare være borte et øyeblikk. Og det hadde vært nok. Hun trengte ikke å titte inn for å få bekreftet det hun var redd for. Stemmen til den skrikende latteren tilhørte Ricardo.

Marisol satte seg inn i bilen, og forsøkte å si et par oppmuntrende ord til Elena. Bilen stod parkert utenfor et apotek, ikke langt fra baren. Marisol hadde ofte vært på apoteket i Ingenio, men hun hadde aldri vært inne på Bar Lopez.

Det irriterte henne. Hun hadde aldri satt sine ben på en bar – i hele sitt liv. Kanariske kvinner, i alle fall de som var oppdratt slik som Marisol, går aldri inn på en bar. Barer er forbeholdt menn, og blir bare oppsøkt av den type kvinner som ikke eier skam.

Marisol startet bilen. Hun var rasende.

Forbannet.

Forbannet på Ricardo som oppførte seg som en tulling, som gikk på bar i stedet for å gjøre jobben ferdig. Forbannet på bilen fordi den ikke hadde aircondition. Forbannet på Gud fordi det er en forskjell mellom menn og kvinner.

Forbannet på Vivian som ikke hadde betalt dem lønn. Forbannet på sine egne tanker, som hele tiden bare var opptatt av hva som kunne gå galt.   

Hun satte bilen i bevegelse, kjørte rundt kvartalet og kom tilbake opp den enveiskjørte gaten. Utenfor Bar Lopez svingte hun opp på fortauet og kjørte helt inntil den åpne døren.

Forarget la hun hånden på tuten og lot den ule. Lenge. Den gjennomtrengende larmen skar gjennom bygningene. Støyende og ilter.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Tre menn, alle godt beruset, stakk hodene ut gjennom den åpne døren. En av dem var Ricardo. Han sa noe til de andre karene, men Marisol kunne ikke høre hva, fordi hun fremdeles holdt tuten inne og lot hornet ljome.

Ricardo snudde seg og ropte noe inn i baren, før han sjanglet rundt bilen og satte seg inn. Marisol slapp ikke tuten før han var på plass i setet og hadde lukket døren.

De kjørte tilbake til leiligheten i stillhet. Elena satt i baksetet og snakket med seg selv. Ricardo stirret ut av sidevinduet. Akkurat som en liten unge, tenkte Marisol. Tatt på fersk gjerning og med ingenting å si til sitt forsvar.

Etter at de hadde parkert forsøkte Ricardo å løfte Elena ut av barnesetet, men Marisol bare skubbet ham til side. Hun tok barnet og marsjerte inn. På kjøkkenet plasserte hun Elena i en barnestol, fant frem to kaffekopper og startet en vannkoker.

Ricardo satte seg ved kjøkkenbordet, motvillig, og med et furtent uttrykk rundt munn.

”Kan du fortelle meg hvorfor du forsøker å drukne deg?”

Stemmen til Marisol var såret og sint.

Ricardo svarte ikke. Han unnlot og kikke opp på henne. Tausheten var som en mur mellom dem.

Marisol gransket ansiktet hans. Det hadde et bittert drag hun aldri hadde sett tidligere. Til slutt sa hun:

”Har du penger da,.. som jeg ikke vet om, siden du har råd til å gå på bar?”

”Jeg behøver ikke å betale når jeg ikke har penger. Det er ikke noe problem. De stoler på meg… på Lopez.”

”Hva føler du er viktigst? Mat, vann, strøm, jobb - eller rom og cola?”

”Åh, gi deg…” Ricardo vred seg i stolen.

Marisol helte kaffe i en trakter og slo kokende vann over.

”Hvor er det blitt av deg, Ricardo?” sa hun. ” Den Ricardo jeg kjenner er forsvunnet. Hva er det med deg?”

”Ingenting!”

”Ingenting? Du må gjerne behandle meg som ei gammal flaggermus, men jeg er ikke blind. Du lyser av misfornøydhet. Det er tydelig, selv når du lister deg inn om natta...”

Marisol dro pusten.

”Er det meg du er lei av?” sa hun med lav stemme.

”Nei, nei…”

”Bare si hva det er. Vi lovet hverandre at vi ikke skulle ha hemmeligheter.”

”Jeg har ingen hemmeligheter.”

”Hvorfor forsvant du fra jobben i dag, da? Tror du ikke Vivian oppdager at du sluntrer unna? Familien er ikke nøye på hvor lenge og hvor mye vi jobber, men de oppdager det fort, om vi slutter å gjøre det vi skal.”

Ricardo kikket opp på henne, skakket på hodet og hostet tørt.

”Jeg er så lei av folk som ikke bryr seg,” sa han. Stemmen var sår.

”Jeg bryr meg om deg. Du veit da det? Jeg elsker deg!” sa Marisol.

”Ja, ja, det er ikke deg. Jeg er lei av alle som har makt og muligheten til å forandre ting, men som ikke bryr seg om andre. Folk som bare tenker på seg sjøl.”

”Vivian bryr seg kanskje ikke så mye om oss… Men han betaler oss for å gjøre en jobb, og vi bør være takknemlige for at han har ansatt deg også.”

”Men han bryr seg ikke om oss, han bare utnytter oss. Han betaler oss svart slik at vi ikke har noen rettigheter. Hvis noe skjer, en ulykke eller noe, så er vi verdiløse. Faen, vi er ikke noe annet enn slaver.”

”Uten Iris og Vivian vet jeg ikke hvordan vi skulle klart oss. Jeg er redd, Ricardo. Han skylder oss penger akkurat nå, men han har alltid betalt tidligere. Ikke gi ham en grunn til ikke å betale oss. Vær så snill!”

”Jeg snakker ikke om Vivian. Jeg snakker ikke om penger.”

Marisol helte kaffe i koppen på bordet foran ham. Hånden hennes skalv. Hun satte fra seg trakteren og la hånden sin på hans.

”Vi er bare fattige småfolk. Hvordan skal vi forandre verden?” spurte hun.

”I alle fall ikke ved å gjøre som alle andre. Faen, det gjør meg kvalm, all apatien til folk som har det godt, viljen til å godta at andre lider bare fordi ingen stiller krav til deg. Det at du er rik betyr ikke at du er usårbar. Folk tror de kan drite i andre fordi de har penger og makt. Men livet deres kan også gå i grus over natten.”

Han trakk til seg hånden.

”Bare vent og se,” sa han.

”Hva mener du?”

Måten han snakket på gjorde Marisol bekymret.

Ricardo reiste seg og åpnet opp et skap. Han rotet litt rundt blant noen flasker til han fant en flaske Arhucas rom. Det var bare en liten slant igjen på bunnen av flasken. Han helte de siste dråpene av sprit opp i kaffen.

Marisol så ingen grunn til å stoppe ham. Det fantes ikke mer alkohol i huset. Det visste hun.

”Jeg orker ikke mer urettferdighet,” sa Ricardo.

Stemmen skurret.

”Du kan glemme det meste her i livet, men noe forsvinner aldri. Jeg er argentiner, og jeg er stolt av det. Det er det flotteste landet i verden. Gud vet hva slags paradis det kunne vært om det ikke hadde vært for grådighet, maktmisbruk og de helvetes bedritne politikerne uten visjoner, bare med tanke på seg selv. Falskhet og dobbelmoral er som kreft i et samfunn. Jeg klarer faen ikke å lukke øya å tenke på en jævla politiker i hele verden uten å se dem for meg med horn og hale.”

Han nærmest hvisket nå, som om han snakket til seg selv.

”Grådige jævler,” fortsatte han.

”Så lenge det finnes mulighet for å lure noen, så vil folk gjøre det. De trenger ingenting, men de må bare ha mer.”

Marisol forsøkte å lese ansiktsutrykket hans, men klarte det ikke.

”Vi har det vel godt her…  vi er ikke rike, men vi lider ikke,” sa hun. ”Hvorfor kommer dette sinnet nå?”

”Når jeg ser noen som blir tråkket på, så må jeg gjøre noe med det. Jeg klarer ikke lenger å late som om jeg ikke bryr meg. Forstår du ikke det?”

Marisol klarte ikke å holde tårene tilbake. ”Er du blitt gal?” sa hun. ”Jeg forstår ikke hva dette har med livet vårt å gjøre? Vi har lille Elena å ta vare på. Det er det eneste som teller for oss.”

Ricardo snudde seg og kikket ut av vinduet.

”Jeg måtte reise fra Argentina uten å fullføre universitetet. Jeg fikk ungdommen min ruinert på grunn av et uforståelig økonomisk sammenbrudd. Argentina var et av verdens rikeste land, men det ble vanstyrt helt til bankene kollapset. Middelklassen ble utradert over natta. Mens de virkelig rike, de korrupte og grådige, ble bare enda feitere.”

”Hva har det med oss å gjøre?”

Ricardo hørte ikke på henne. Han bare fortsatte:

”De hadde gjort alle avhengige av å være med i partiet. Ingen turte å stå utenfor. De ledet oss ut i katastrofen som en gjeng hjerneløse lemmen. Folk trodde på løgnene, og på evig lykke. Vi stolte blindt på fremtiden, og forstod ikke, eller ville ikke forstå, hvordan vi ble lurt mot avgrunnen av personer som bare var ute etter å berike seg sjøl. De fristet med goder. Fordeler som du kunne få hvis du lot deg lenke på hender og føtter.”

”Du snakket aldri om dette tidligere. Hva er det som får bålet til å blusse opp nå?”

”Jeg hater folk som tråkker på andre!”

”Hvem er det som tråkker på deg?”

”Jeg kan ikke forklare til deg. Du skjønner ingenting.”

”Er det banken. Oppfører du deg sånn fordi banken forlanger mer sikkerhet for lånet? ”

”Jeg hadde ikke bankkonto på ti år. Det var deilig, jeg var fri.”

”Men vi har lån på denne leiligheten. Vi er sammen om det, selv om det står i mitt navn.”

”Ja, men jeg hadde aldri trodd at leiligheten skulle falle i verdi. Nå kan vi miste leiligheten, men vi mister ikke lånet. Vi risikerer at de tar fra oss både leiligheten og friheten. Lånet gjør oss til slaver. Det verste som kan skje et menneske, er å være avhengige av andre.”

”Alle er avhengige av andre.”

”Ja, og det går greit så lenge de andre er fornøyd med situasjonen, og lar deg kave rundt i din egen hjelpeløshet. Men hele tiden venter de bare på det riktige tidspunktet for å skru av krana. De viser deg ikke hvor makten er plassert før du er fullstendig avhengig. Ikke før du ligger nede på kne og er villig til å gi blod for hver lille dråpe vann.”

Elena begynte å gråte. Marisol løftet henne ut av barnestolen. Det lille barnet var våt av svette. Marisol kikket skarpt bort på Ricardo.

”Er det på grunn av Pepe Antonio du oppfører deg sånn?” spurte hun.

”Han var som en far for meg. Eller en bror. Jeg elsket ham.”

Ricardo gned seg i øynene uten å finne tårer.

”Don Pablo tok livet av Pepe Antonio! Det vet du like godt som meg.”

Marisol gynget Elena frem og tilbake, i håp om å få henne til å roe seg.

”Pepe Antonio bestemte selv hvor langt livet hans skulle bli,” sa hun.

Forsiktig, som om Elena kunne forstå hva de snakket om.

”Det gjorde han ikke!”

Ricardo hevet stemmen.

”Han ble drept!”

”Hvordan kan du påstå noe sånt?”

”Don Pablo har skylden for at Pepe Antonio ikke lever lenger.”

”Det er tull. Det vet du like godt som meg. Don Pablo har ikke gjort noe galt. Han har retten på sin side.”

”Absolutt! Og makten. Akkurat som om ikke maktmisbruk kan drepe?”

”Hvis Don Pablo har gjort noe ulovlig så ville politiet tatt ham,” sa Marisol.

”Det finnes forbrytelser som politiet ikke bryr seg om fordi lovbruddene ikke står i regelverket. Men de er ikke mindre forbrytelser av den grunn.”

Ricardo lente seg mot veggen.

”Hva skal du gjøre med det?” spurte Marisol.

”Overgrep kan ikke tolereres, om det er mot barn, kvinner, arbeidere, dyr…”

"Eller tomater?”

”Don Pablo tok ikke bare livet av tomatavlingen til Pepe Antonio. Han tok livet av Pepe Antonio også.”

”Prøv å forklar det til en politimann og se hva slags reaksjon du får,” sa Marisol, og ristet oppgitt på hodet.

Ricardo dro av seg t-skjorten, krøllet den sammen og brukte den til å tørke seg på brystet og under armene. ”Kanskje jeg ikke trenger det,” sa han, og gikk ut i stuen, slo på en vifte i taket, la seg ned på sofaen, og lukket øynene.

Fortsettelse neste uke: Mugg, støv, lær og varm gummi