Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 21

Jenta i barnesetet

Det var jevn trafikk på veien ned fra San Mateo til Las Palmas. Bilene kom tett i tett. Marisol lette etter et hull i kjeden av biler og la ikke merke til Iris før den lille Astraen svingte ut fra fincaen.

Hun så henne bare et øyeblikk, gjennom sidevinduet, men fikk med seg at hun hilste. Instinktivt vinket hun tilbake. Marisol kikket i speilet, men bilen til Iris var allerede borte. Hun burde ha fått takket henne, fortalt hvor viktig disse pengene var for familien.

Familien, tenkte hun. Var de en familie lenger? Ricardo var forsvunnet igjen før hun hadde våknet. Han hadde ikke lagt igjen en lapp eller noe annet som fortalte hva han gjorde eller hvor han var. Hva var det med ham?

Hun skulle lete etter ham så fort hun hadde vært i banken og betalt de viktigste regningene. Den største slumpen av lønnen ville gå til dagmammaen. Hun hadde ikke fått betalt på snart tre måneder, og nektet å ta imot Elena om hun ikke fikk penger.

Uten dagmamma var det umulig å jobbe, og uten jobb kunne hun bare stille seg i køen sammen med alle de andre arbeidsledige. Det var nesten tretti prosent arbeidsledighet, folk som kunne gjøre samme jobben som henne. Hun hadde en venninne som var i den situasjonen; arbeidsledig, med en liten datter, og samboer med en colombianer uten arbeids og oppholdstillatelse.

Venninnen hadde forgjeves lett etter arbeide og måtte tilslutt gå på trygd. Hun mottok fire hundre og femti euro i måneden. Ingen kunne leve for det på Kanariøyene lenger. Prisene var drevet opp av euroen, og det var lenge siden det hadde vært en billig øygruppe.

Og i tillegg truet regjeringen med å kappe i budsjettene. Marisol var takknemlig for at hun hadde jobb hos familien Cage. De tre var avhengige av den eksentriske familien.

Denne dagen hadde vært merkelig. Hun kunne ikke gå på jobb fordi hun måtte passe Elena selv. Men på den annen side hadde de begge, både hun og Ricardo, jobbet så seint i går natt at det var naturlig at de ikke begynte til vanlig tid neste morgen.

Det hadde vært mange sånne fester opp gjennom årene, og om de bare ryddet godt før de gikk, var det aldri noen som spurte når de begynte neste dag. Nå som Iris hadde ordnet med lønningene ville nok alt skli tilbake til det normale. Kanskje hun skulle ta fri hele dagen og lete etter Ricardo?

Marisol svingte inn på patioen og så etter et sted med skygge. Hvor kunne hun parkere bilen? Under den store palmen på siden av huset? Det var det eneste passende stedet. Hun måtte kjøre rundt hjørnet og litt opp på plenen, men det kunne vel ikke gjøre noe?

Det var bare for to minutter, og skyggen fra palmebladene dekket hele bilen. Elena kunne bli sittende i barnesetet. Hun var ennå ikke gammel nok til å klare å spenne seg ut av setet. Det var ikke lenge før, men hun hadde sett henne forsøke flere ganger, og setet var ennå for vanskelig med alle fester og sikringer. Elena ville sitte trygt i bilen mens hun løp inn i huset og hentet pengene.

Marisol åpnet bakdøren og sjekket at alle vinduene hadde passe gløtt med god gjennomtrekk av luft. Det var varmt, men svalere med alle vinduene åpne. Hun lot Elena drikke fra en liten vannflaske, før hun skrudde på korken og stappet plastflasken ned mellom jentungen og setet. ”Mamma kommer snart,” sa hun.

”Være med... med mamma… jeg,” pludret Elena mens hun strakte ut armene.

”Nei, nei,.. Jeg kommer snart!”

Hun strøk Elena kjærlig over hodet og kysset henne på kinnet. Marisol smilte. Hun elsket den lille jenta. Hun elsket henne over alt på denne jord, mer enn seg selv, og bare synet av det vakre, uskyldig ansiktet fikk henne til å smile. Marisol lukket bildøren varsomt, løp opp trappen og inn i huset.

Synet av Vivian som stod på kne ved siden av en livløs menneskekropp kom like overraskende som den søtlige lukten av blod. Halsen hennes ble tørr og trang. Hva var det han drev med? Det måtte ha skjedd en forferdelig ulykke?

Personen og gulvet var dekket av blod. Det stod en vaskebøtte på gulvet og Vivian hadde en klut i hånden. Han forsøkte å vaske, men det rant fremdeles friskt blod fra kroppen og utover gulvet. Hadde han ringt etter ambulanse? Hvorfor vasket han vekk blod i stedet for å bedrive førstehjelp?

Vivian reiste seg opp og så på henne. Han hadde blod på hendene og på klærne. Øynene var uklare og fuktige. Måten han stirret på henne var skremmende.

”Det var en ulykke,” sa han på engelsk.

”Accident… forstår du?”

Marisol klarte ikke å røre seg. Hun hadde gallesyre langt opp i halsen og måtte svelge flere ganger for ikke å kaste opp.

”Accident… Hører du, accident!!! Det var en accident,” hylte Vivian.

Stemmen var tynn og skingrende.

”Si, si – accidente,” mumlet Marisol.

Hun nikket bekreftende, men visste at det ikke stemte. Det lå en blodig golfkølle på gulvet. Vivian hadde drept mannen - det var opplagt.

.

Stri bust

Natten hadde vært lang.

Ricardo var stiv i alle ledd. Det suste i ørene og øyelokkene var tunge. Gjennom grålysningen hadde han ofte hatt lyst til å lukke øynene, bare sove ett minutt, men han hadde klart å holde seg våken.

Med solen oppe var alt forandret. Lukten fra busker og kaktuser dampet opp av det glohete landskapet, og insekter han bare hadde hørt lyden av i mørket, ble plutselig synlige og mer innpåslitne.

En skjærende ljoming fra gnissende metall varslet at noe var i ferd med å skje. Lyden startet et øyeblikk før den store hovedporten inn til fincaen rykket til og langsomt skled til side.

Før porten var helt oppe, snek Don Pablos røde Mercedes seg ut av porten og forsvant nedover veien. Det var to stykker i bilen. Ricardo måtte ta seg i å le høyt. Han gledet seg til de kom tilbake.

Ricardo visste at han umulig kunne rekke gjennom den automatiske porten før den lukket seg, så han forhastet seg ikke. Han gikk bort og hentet bilen han hadde parkert bak en knaus, ute av syne fra fincaen. Rolig kjørte han ned til hovedporten og parkerte tett inntil muren.

Frykten kom krypende inn på ham. Hittil hadde alt vært planer, nå var han plutselig i gang. Hva om det var noen personer igjen inne på fincaen? Eller om noen plutselig kom? Og ville ingen lure på hvorfor en ukjent bil stod parkert tett inntil muren?

Var det ikke naturlig at noen ville stille seg det spørsmålet – om de så bilen?

Det var for sent å tenke på det. Han gikk ut av bilen, og lastet ut to digre bager. Begge bagene var stappfulle. Han hadde lett lenge for å finne store nok bager, men disse innehold alt han trengte av utstyr. Raskt festet han et tau i hvert av håndtakene og kastet enden av tauene over muren.

Hundene innenfor bjeffet hissig.

Muren var minst to og en halv meter høy og langs toppen var det murt inn biter av knust glasskår. Ricardo var forberedt. Han fant frem en plankebit og en rull med gaffa-tape. Han gikk opp på panseret av bilen, og klatret videre derfra opp på taket. For første gang kunne han se inn på den store gårdsplassen.

Det lå fem forskjellig hus inne på tunet, men ett var tydelig bolighus. Rett bak hovedhuset lå en massiv estanque. Den var på over fire hundre kvadratmeter, veggene var tre meter høye, og så vidt Ricardo visste, rommet tanken nesten en og halv million liter vann.

Alle bygningene var elegante og velholdte. Hele plassen var stilfull og forseggjort. Forskjellige kjøretøyer stod parkert rundt omkring; en traktor,  to tilhengere, en liten lastebil og en gammel Mercedes sedan.

Det krydde av trær og blomster, alle trimmet og velstelte. Her var det ingen vannmangel. Dette var et sted som luktet av tradisjon, omtanke og penger.

Ricardo tapet plankebiten fast over glasskårene på toppen av muren. Han nølte kort, før han satte seg på planken, skled over muren og ned på innsiden. Hundene gikk amok. Han kunne se to av dem oppe på taket. Digre kanarihunder.

Han hadde en gang hørt rasen beskrevet som en blanding av pitbull og en gribb, og syntes det passet. Hundene var store, stygge og farlige. De hoppet opp og ned, tydelig lenket fast. Men skulle de ikke være tre stykker?

Tungen hans ble tørr og stiv i munnen. Et vindpust virvlet gjennom gårdsplassen. Den varme vinden tok på ham som om den var levende. Han kjente den på kinnet, i håret, den blafret i ørene, dytte ham i brystet, som om den ville holde han ute.

Svetten rant nedover ryggen. Skjorten klistret seg til kroppen. Ryggen var dryppende våt. Brystet også.

Han kastet et blikk rundt seg. Ingen bevegelser. Ville de ikke reagert nå, om det var noen igjen på gården? Angsten lammet ham. Han hadde ikke brutt seg inn noe sted tidligere.

Aldri.

Han var ingen tyv. Han var ikke kriminell.

Tauene fra bagene hang slapt ned langs muren. Ricardo grep det ene og heiste den første bagen opp til toppen. Med et rykk vippet han den over kanten. Bagen landet i gården med et smell. Den andre bagen var betydelig tyngre.

Han heiste den opp til kanten og dro den litt til siden, slik at den forhåpentlig ville falle ned på første bagen, og på den måten dempe støtet mot den tørre bakken. Med en kraftanstrengelse fikk han bagen over muren.

Den kom rasende mot ham, men traff den andre bagen med et avdempet smell.

Ricardo pustet ut. Han var inne. Og antakeligvis hadde han klart det uten å ødelegge noe av utstyret. Før han rakk å snu seg, hørte han en lav, men dyp knurring. Lyden stakk ham i ryggen. Den var tett innpå. Han snurret rundt.

En Schæferhund kom mot ham. Krypende, med hodet lavt, stri bust over ryggen og med halen rett opp. Klar til angrep.

Ricardo bøyde seg forsiktig ned og grep den letteste av bagene. Brått kylte han bagen mot hunden. Schæferen hoppet til side og løp bakover. Reaksjonen ga Ricardo en liten åpning. Med et par lange skritt var han borte ved den lille lastebilen.

Uten å stoppe, stupte han over kanten og inn på lasteplanet. Schæferen var rett bak ham, vilt bjeffende, men hoppet ikke etter. I stedet ble den stående på bakken og bjeffe hissig.

Lasteplanet var en felle. Han kunne ikke komme seg bort derfra uten at hunden hadde fri tilgang til ham. Det så ut som Schæferen forstod dette. Den viftet triumferende med halen og sirkulerte omkring lasteplanet mens den vekslet mellom å knurre og bjeffe.

Den ville ikke ha problemer med å holde Ricardo fanget inntil Don Pablo kom tilbake. Schæferen hadde gjort jobben sin.

Ricardo satte seg ned og studerte hunden. Den var stor og kraftig, med et skremmende sett med tenner. Leppene var trukket opp og bakover, slik at nesten hele tanngarden syntes. Ørene pekte aggressivt mot ham, mens de store brune øynene virket kloke og milde. Fra strupen kom en illevarslende, lav og sint knurring.

Hvorfor var ikke den jævla bikkja bundet? Hvordan kunne et sånt monster gå løs?

Han tenkte tilbake til da han bodde i Argentina. Opprørpolitiet brukte alltid schæfere. Hæren også. På netthinnen kunne han se for seg gamle sort hvitt bilder av Adolf Hitler som lekte med en schæferhund.  Jo, det var helt klart djevelens egen hund.

Eller var det virkelig det?

Han husket at han hadde hatt en onkel som hadde trent schæfere for politiet. Hva var det han hadde fortalt? Det var mange år siden, og han hadde bare vært liten gutt den gangen. Men når Ricardo lukket øynene kunne han se for seg onkelen.

Grunnen til at politiet bruker schæfere, hadde onkelen sagt, er fordi de er så ekstremt lydige. De adlyder kommando. De kan være rasende, men når de får beskjed om å gi seg, så gjør de det.

Og de er feige. Schæfere vil ha beskjed om hva de skal gjøre, og de adlyder alltid. De ligner på ulven, og det skremmer menneskene, men det er snille og flotte dyr.

Var det derfor schæferen var løs, mens de to andre hundene var lenket fast? Fordi den egentlig var snill og underdanig? Familiens skjødehund?

Ricardo reiste seg opp. Hunden bjeffet vilt mot ham. Han holdt opp en hånd, med håndflaten mot hunden.

”No!” sa han. Hardt og bestemt.

Hunden skakket på hodet. Tidde et øyeblikk, før den begynte å gjø igjen av full hals.

”No!” sa Ricardo.

Han la enda mer tyngde i stemmen, og med hånden signaliserte han ned og bort.

Schæferen så på ham. Usikker. Øynene fortalte at den lette etter en forklaring, at den gjerne ville forstå. Bjeffingen ble lavere, mindre intens. Den flekket ikke lenger tenner.

”Fuera!” sa Ricardo.

Ut! Det var et utrykk han hadde hørt folk bruke på hundene sine. Han viftet med hånden. Bestemt. Befalte udyret bort. Den store hunden la forsiktig på ørene og trakk halen inn mellom bakbeina.

Kommandoen så ut til å virke. Schæferen trakk seg tilbake. Ricardo tok mot til seg og hoppet ned fra lasteplanet.

Idet føttene hans traff bakken, bråsnudde schæferen og angrep. Den hoppet glefsende mot ham. Ricardo hadde ingen mulighet til å unnslippe. De grove tennene smalt i luften rundt ham, men han kjente ingen smerte.

Hunden bet ham ikke. Den bare hoppet frem og tilbake og glefset rundt beina hans. Den var illsint, men usikker. Og den hadde respekt for mennesker. Den bjeffet og snerret, men så fort Ricardo løftet en hånd, hoppet den til side.

Ricardo hadde bare en mulighet. Han gikk mot hunden mens han snakket strengt til den. Han var rolig og bestemt, med dyp stemme; som en sjef til en ansatt, en far til et barn.

Det store dyret krøp sammen og begynte å logre underdanig. Busten på ryggen var borte. Han hadde temmet beistet bare ved å ta kontrollen. Svetten sildret ned langs tinningene hans. Han var trøtt og svimmel, men også lettet. Og nesten ved målet.

Fantes det flere hindringer? Han tok seg tid til å få oversikt over plassen. Den var mer eller mindre slik han hadde forestilt seg. Han gikk rundt til baksiden av huset. Schæferen fulgte etter ham, men uten lenger å være aggressiv.

Hovedhuset hadde tre åpninger på baksiden, men alle var dekket av store jerngitter. Innenfor var det vinduer med trelemmer. Alle tre var lukket. Ricardo hadde studert foreldete plantegninger av eiendommen, men alt så ut til å stemme med hva han hadde sett på de gamle papirene.

I enden av hovedhuset gikk det en høy mur over til estanquen, og mellom huset og vannreservoaret gikk det en kanal med skrå helling. Kanalen endte i en ruvende, høy og massiv port, og rett foran den igjen, et stort sluk, anlagt for å ta av vann ved en eventuell oversvømmelse.

Til venstre for sluket var det en åpning i estanquen. Her stakk det ut et digert rør med en vannøkkel.

Røret fortsatte videre etter nøkkelen og ut i hagen. Anordningen var laget som en sikkerhetslås. Om det skulle bli nødvendig å tømme estanquen, kunne man med nøkkelen åpne opp og slippe vannet ut i hagen. Og om nøkkelen skulle gå i stykker, fantes det en mulighet til å slippe vannet ut gjennom det store sluket.

Ricardo gikk tilbake og hentet bagene på innsiden av muren. Hundene på taket bjeffet like opphisset, mens schæferen bare lusket etter ham. Da han hadde fått begge bagene på innsiden, bak huset, lukket han porten og var endelig fri fra den store hunden.

Raskt begynte han å arbeide. I den ene bagen hadde han verktøy og utstyr til å tette sluket. Han brukte plast, skum og silikon, og etter ikke mange minuttene var sluket helt tett.

Deretter gikk han løs på koblingene rundt vannøkkelen. Skruene satt hardt, men han var forberedt. I bagen hadde han med seg tenger, skiftenøkler, rustfjernere og olje. En av mutterne var slitt og ødelagt av dårlig verktøy, men etter litt plundring klarte han å løsne også denne.

Snart begynte vannet å piple ut i demningen han hadde laget bak huset. Med et fornøyd smil fant han frem et brekkjern og gikk løs på vinduene. Han stakk brekkjernet inn gjennom gitteret og med rå kraft smadret han trelemmene. Etter litt strev hadde han laget tre store og gode åpninger inn i hovedhuset gjennom vinduene.

Det var allerede så mye vann i bunnen av kanalen at han ble våt på beina. Han vasset tilbake og åpnet porten. Vannet rislet umiddelbart ut den veien. Det viktigste nå var å klare å lukke porten raskt nok etter å ha demontert røret og sluppet vannet løs.

Om det ble for mye vann i kanalen og presset ble for stort for fort, kunne han risikere at han ikke hadde styrke nok til å presse porten tilbake på plass fra utsiden.

Han måtte være rask.

Bagene var blitt våte i bunnen og tyngre. Han slepte dem ut gjennom porten. Fra den tyngste fant han frem en kraftig, nyinnkjøpt slegge. Prislappen stod fremdels på hodet.

Marisol skulle fått snusen i at han hadde brukt penger på dette. Han følte et stikk av skyld, men bare et lite øyeblikk. Det han gjorde var riktig. Ingen tvil om det.

Han gikk tilbake inn gjennom porten, la slegga an der hvor vannet piplet ut, og i én, knallhard bevegelse, slo han det digre røret tvers av.

Vannet sprutet ut. Trykket var voldsomt. Spruten traff ham i beina og slo ham over ende. Han mistet slegga, men klarte å kave seg bort til porten. Uten å tenke smatt han ut og fikk dyttet porten tilbake.

Trykket fra vannet som fosset ut var allerede så sterkt at han måtte legge ryggen mot, og trykke med all kraft, for å klare å lukke porten.

Han sank sammen på utsiden og ble sittende et øyeblikk å lytte til buldringen fra vannet som fosset ut.

Schæferen bjeffet og knurret på ham igjen, som om det plutselig hadde gått opp for den at noe allikevel var galt.

Hvor lang tid ville det ta før hele huset var oversvømt? Et kvarter? Tjue minutter? I hvert fall ikke lenger. Ricardo hadde lyst til å synge. Danse tango. Drikke seg full.

Det eneste som gjenstod nå, var å finne på en historie som Marisol ville godta.

Neste søndag:Vivian tvinger Marisol til å hjelpe ham med å kvitte seg med liket.

Klikk her for å lese tidligere kapitler